Vann fra oven og unden.

Klokken 4 på ettermiddagen trasket vi i vei fra veien mellom Veggli og Austbygda. Den T-merkede løypa var til å begynne med enkel å følge. Mange hadde gått her nær veien. Men tåka var tett og det blåste mye. (Pussig kombinasjon, egentlig.) Så kom regnet.. Annes fjellsko var gjennomvåte etter 15 minutter. De ligger nå igjen på fjellet. Vi gikk rett nordover langsfylkesgrensa Telemark/Buskerud, mot Lufsjå som er en selvbetjent Turistforening-hytte. Vi går nordover for å unngå dalføret Tessungdalen. Etter 12 km slo vi opp teltet. Heldigvis var det opphold en liten stund slik at teltet forble tørt.

Neste dag var det også opphold når vi pakket sakene sammen. Det er ugreit med vått

sammenrullet telt, så takk for det. Men vi hadde ikke før begynt å gå, så kom regnet. Marka var gjennomtrukket av vann fra før så stien ble en bekk og siden stien var full av nå glatte stener endte vi med å gå ved siden av stien. Denne løypa (Store Nordmannsslepa) er en vernet gammel ferdaveg, så rødmaling blir ikke benyttet her, men varder. En varde er to eller flere stener lagt oppå hverandre. Ut.no melder at leia er lett å følge, men tåka reduserte etter hvert sikten til 30, max 50 meter, og vi kunne ikke se neste varde. I myrene var stien forsvunnet. Det var mye myrer. Det samme gjalt over elvene. De stenene vi skulle balangsere på var ofte under vann. Summen av dette ble at vi i stor grad måtte lete etter varder og vi endte opp, Anne og jeg, med å gå, i det militæret kaller, spredt orden, nemlig med 10-20 meter mellom oss på leit etter varder. Til tider så jeg ikke fruen og ble gående å rope. Hallo!

Jeg tok ut kurs på kompasset, men å sikte fram til neste stein ble naturligvis unøyaktig på grunn av den begrensede sikten. Vi rota en god del og tapte både tid og krefter.

Ved 12 tiden andre dag kom vi til T-hytta Lufsjå. Den dukket opp som en grå vegg rett i synet på

oss. Det ble lunsj i tørr hytte.

Etter å ha spist begynte vi å gå den eneste stien vi så. Den endte opp ved brønnen. Vi tok ut ny kurs på kartet, men rotet i alle fall en halv time før vi fant igjen Turistforeningens løpe. Vi gikk nærmest i ring.

Kartet jeg brukte var printet ut fra Ut.no og ble etterhvert ødelagt av fuktighet. Selv om vi hadde regntøy på( i alle fall jeg), ble vi like fuktig på innsiden og i lommene. Det gjalt å gå gjennom et kart før kartet gikk i oppløsning. Videre hadde jeg med iPhone på denne turen. (I fjor var det Nokia som gjalt). Men jeg ønsket å spare på strøm og bruke den til nød. Men flere ganger måtte den opp av plasten for å justere hvor vi faktisk befant oss. Kart fra NaVida er fantastisk, og jeg hadde på forhånd lastet ruta ned Off Line.

Timene gikk og vi ble slitne. Å stoppe var ubehagelig, nærmest uaktuelt og begge hadde vi nok et stille ønske om å komme fram til en betjent hytte. Vi skjønte fort at planen med å gå ut av T-

løypa og velge Søndre Nordmannslepa var uaktuell. Den er ikke merket. Dermed var det stien mot Sønstevann og Imingdalen Turistheim som gjalt.

Vi burde ha drukket mye mer enn vi gjorde. Vi hadde lest om harepest på Hardangervidda og hadde fått vite at alt vann måtte kokes.... Det er lemmen som har skylda. Når sant skal sies så vi ikke et eneste lemmen så det har jeg tenkt å ta en aldri så liten prat med Ut-redaksjonen om i ettertid.

I kveldinga og etter 12 timers marsj, var vi der. 27 km (++) var tilbakelagt, og kroppen verket så vi bare måtte til å le av normale bevegelser. Vi hadde ikke møtt en kjeft.

Vi valgte oppredd seng og ble disket opp med middag på ren duk.

En kuriosa var forøvrig at en bjørn nettopp hadde forsynt seg av en sau mindre enn 300 meter fra turistheimen.

Vi kontaktet en god venn i NVE (Vassdragsvesnet) som sa at det var 5 årsflom lenger vest og at elvene neppe var mulig å passere. Det hadde gått ras.

Neste dag skinte sola og vi fikk se og skjønne hvorfor folk går i fjellet. Men vi hadde tatt beslutningen om å komme tilbake på et senere og for håpentligvis tørrere tidspunkt. Men to dagers marsj og ca 40 km var tilbakelagt på vår ferd mot Vestlandet.

Retretten ble 7 km nedoverbakke til Bjørkeflåtan, buss til Veggli og ny marsj/ haik til bilen på fjellet.

Planlegging for Hardangervidda Øst

Ett år er gått siden forrige etappe ble tilbakelagt. Vi har forberedt oss på å gå Hardangervidda i ett strekk. For å ha full frihet tar vi med oss telt , liggeunderlag, og soveposer. Dessuten har vi mat for ... kanskje fire dager. Sekkene blir derfor rimelig tunge. Min ble 19 kg og Annes rundt litt lettere.

Det er usikkerhet rundt vannmengde og snømengde på vidda, spesielt på vestsiden NVE rapporterer og uvanlig mye snø og sein smelting. Noen betjente hytter åpner ikke før 1. juli, men vi vil starte (27 juni) og ta problemene underveis. Det er overskyet og meldt regn, men skal vi gå i 10-14 dager, trenger vi å leve med alt mulig slags vær. Det var i alle fall tanken.

Vi kjører til Veggli i Nummedalen og opp på fjellet. Planen er å gå Nordmannslepa søndre løp. Planen er videre å gå via Lufsjå, Imingdalen og til Mårbu og gjøre en vurdering av ruta videre derfra avhengig av smeltingen og hvor langt Bergenskontoret av Turistforeningen er kommet med å legge ut broer etter vinteren. Når vi kommer til Kinsarvik eller kanskje det blir Eidsfjorden, skal vi ta buss riksvei 7 til Geilo. Derfra går det buss til Veggli hvor vi kan gå opp på fjellet og hente bilen. Sekkene kan da ligge igjen i bygda og vi kan gå så lett som mulig opp de 14 km til bilen.

Trillemarka.

Det har drøyd siden forrige etappe, og kona har fått vond rygg. Jeg går alene. Fra Nore på nordsiden av Krøderen går jeg oppover hytte-/sæter-veier og kommer opp i et flott variert barskogområde. Jeg har ingen kart utover Cappenens bilkart for Sør-Norge, men jeg har lagt inn Garmin GPS og gradteigskart for området i 1:50000. Jeg bruker denne for å kontrollere posisjonen. Ved to anledninger går jeg par kilometer feil. Jeg slår bare på GPSen når jeg må fordi den krever en del strøm. Et par ganger treffer jeg hyttefolk med firehjulstrekkere på veiene, ellers er jeg alene i marka. Jeg ser en del rovfugl og tvinger meg forbi bringerbær og blåbær-tuer. Jeg har ikke noe å plukke i, og dette er ikke den slags tur. Det har regnet mye i det siste og jeg blir våt på bena. Jeg hadde en slags plan om å følge en sti med navn"Prestvegen", men det er lenge siden noen gikk der og selv om jeg ser skilt, er det ikke gått opp nok til at jeg tar sjansen.

Nedre Eggedal nås etter ca. 4 timers mars. Det betyr et snitt på 4 km i timen. Der spiser jeg rømmegrøt og drikker saft på Andersnatten Gjestegård. Saften spesielt smaker godt etter å ha drukket myrvann over åsen.
Jeg går videre og umiddelbart kommer tordenvær. Jeg kan snu til gjestegården, men tenker at motstand er bra. Var jeg redd for motstand, kunne jeg like godt holdt meg hjemme.
Regntøyet mitt tåler kanskje duskregn, men nå blir jeg gjennombløt. Jeg følger hytteveier og har tenkt meg langs ei løype etter hvert. Problemet er også her at løypene er grodd igjen. Jeg treffer en kar som forteller at jeg ikke bør gå der jeg har planlagt. Myr og tett skog, forteller han. Jeg slår opp teltet. (Hardhaus, kjøpt på nettauksjon, alt for billig) neste dag vokner jeg til tett tåke. Jeg legger i vei og tenker at frokost får bli når tåka letter. Klokken 11 når jeg Nummedal og Veggli. Jeg gikk nok litt for fort nedover og bortover asfalten til broen over Nummedalslogen. Jeg får vondt i musklene i ettertid. Det å strekke ut må jeg definitivt lære meg. Bussen går fra Veggli klokken 16.15. Det er over 5 timer til. Da vet jeg at jeg er på landet. Jeg spiser på ei kro og prøver å haike på gammelmåten, med tommel. Det er fånyttes. Etter hvert setter jeg meg på besinstasjonen og prater med folk. Rolf Simonsen har stoppet for pølse og kaffe, og han blir redningen. Jeg får sitte på til Drammen.


Selve etappen over Trillemarka var på ca. 4 mil og jeg har brukt et snaut døgn. Det lover akkurat passe for neste etappe som blir langtur. Da er det ingen retrett. Veggli-Blefjell og Nordmanslepa over Hardangervidda til Hardanger og Kinsarvik. Det blir forhåpentligvis neste år. Jeg gleder meg allerede..... Gunnar

Holleia på tvers

Navnet henspeiler på den leia mot vest som er full av hull. Terrenget går sjelden over 500 meter selv om det finnes noen utsiktpunkter. Holleia er enkelt fortalt marka mellom Krøderen og Tyrifjorden. Marka er preget av blandingsskog, mye gran og mange tjern og myrlendte områder. Den er ikke spesielt mye besøkt, leser vi hos Turistforeningen, og det kan jeg underskrive. Vi møtte ingen andre vandrere enn sau er og kyr. Jeg fikk inntrykk av at det er dyra som holder stiene ved like.
De fleste stiene og veiene går nord/syd og ikke øst /vest som vi gikk.

Yr.no hadde lovet godt vær og vi hadde snaut nok pakket i plast. Det gikk galt. Tidlig første dag kom regnet etterfulgt av et kraftig tordenvær. Vi prøvde å søke tilflugt under grantrær, men ble gjennomvåte.
På denne etappen gikk Halvor, sønnen vår med. Ellers var det også her Anne og jeg som gikk turen vestover..
Regnet gjorde stiene om til elveleier og jeg fikk følelsen av å gå store deter av turen i myr og gjørme. Vi tok kveld tidligere enn forventet fordi vi var så våte og tok inn på Turistforeningens hytte Hovinkoia. Det resulterte at etappen som stod igjen neste dag ble litt tøffere.

Vi bretta oss ut med alt det våte på koia og sprengfyrte. Jeg var glad vi fikk koia for oss selv denne natta. Neste dag ble heller ikke regnfri, men nå var vi bedre forberedt. De fleste av bildene i galleriet fra Flickr under dette innlegget, er hentet fra Hovinkoia.

Holleia

Her er bildene fra etallen over Holleia. Fra Ask nær Hønefoss til Krøderen.
Det ble en todager mars. Mer snart.

Litt lenger vestover

VJ i Vesterled er en aldri så liten tur til Færøyene. Jeg er på jobb sammmen med Kjetil Grinderud hos Sjonvarp som er Kringvarps´s TV. De lager Dagur og Vika som hos oss blir Dagsrevyen. Vi tar en titt på øya, og her er bilder på vei fra flyplassen og til hotellet. Se Soundslidesen her.

Hardhauspakka

..fikk sin test i helga. Jeg kom over den på Netthandelen.. Jeg syns auksjon er gøy, og selv om ikke jeg fant referanser på hverken den ene eller den andre friluftssiden på nettet, så er det artig å ta en sjanse. Telt, Sovepose og ryggsett i ett, altså Hardhauspakka. Når tilslaget ble på 701 kr, er det ikke stort å klage på. Det måtte eventuelt være at utstyret var ubrukelig. 

Jeg lot ryggsekken ligge hjemme da den var  litt snau for denne turen. Men den hadde lomme og slange innebygget for vann undervei. Beholderen lå mot ryggen sånn at ikke vannet fryser om vinteren. Smart tenkt. Men soveposen og teltet fikk sin prøve, og jeg syns faktisk at begge deler stod prøven. Jeg hadde det riktig varmt, men temperaturen var vel ikke under 6-8 grader. For øvrig lå snørester ikke langt unna teltet. Teltet var lite og som tidligere nevnt så var det bare plass til en, og liten, ryggsekk i teltet. Et fortelt hadde vært å foretrekke. Teltet er så lavt at aktiviteter uten om soving er vrient. Men teltet var dobbelt og hadde god lufting. Heldigvis var det ikke mye vind. Hvordan det ter seg når vi kommer på fjellet, er jeg rett og slett usikker på. 

På bildet kan dere se  en liten sak fra Whistler. Det er en pute  som for¨lder seg  ut av den trange lille posen. Den skaffa jeg fra Gooba, en annen nettauksjon. Deilig med pute på tur :)