Neste dag var det også opphold når vi pakket sakene sammen. Det er ugreit med vått
sammenrullet telt, så takk for det. Men vi hadde ikke før begynt å gå, så kom regnet. Marka var gjennomtrukket av vann fra før så stien ble en bekk og siden stien var full av nå glatte stener endte vi med å gå ved siden av stien. Denne løypa (Store Nordmannsslepa) er en vernet gammel ferdaveg, så rødmaling blir ikke benyttet her, men varder. En varde er to eller flere stener lagt oppå hverandre. Ut.no melder at leia er lett å følge, men tåka reduserte etter hvert sikten til 30, max 50 meter, og vi kunne ikke se neste varde. I myrene var stien forsvunnet. Det var mye myrer. Det samme gjalt over elvene. De stenene vi skulle balangsere på var ofte under vann. Summen av dette ble at vi i stor grad måtte lete etter varder og vi endte opp, Anne og jeg, med å gå, i det militæret kaller, spredt orden, nemlig med 10-20 meter mellom oss på leit etter varder. Til tider så jeg ikke fruen og ble gående å rope. Hallo!
Jeg tok ut kurs på kompasset, men å sikte fram til neste stein ble naturligvis unøyaktig på grunn av den begrensede sikten. Vi rota en god del og tapte både tid og krefter.
Ved 12 tiden andre dag kom vi til T-hytta Lufsjå. Den dukket opp som en grå vegg rett i synet på
oss. Det ble lunsj i tørr hytte.
Etter å ha spist begynte vi å gå den eneste stien vi så. Den endte opp ved brønnen. Vi tok ut ny kurs på kartet, men rotet i alle fall en halv time før vi fant igjen Turistforeningens løpe. Vi gikk nærmest i ring.
Kartet jeg brukte var printet ut fra Ut.no og ble etterhvert ødelagt av fuktighet. Selv om vi hadde regntøy på( i alle fall jeg), ble vi like fuktig på innsiden og i lommene. Det gjalt å gå gjennom et kart før kartet gikk i oppløsning. Videre hadde jeg med iPhone på denne turen. (I fjor var det Nokia som gjalt). Men jeg ønsket å spare på strøm og bruke den til nød. Men flere ganger måtte den opp av plasten for å justere hvor vi faktisk befant oss. Kart fra NaVida er fantastisk, og jeg hadde på forhånd lastet ruta ned Off Line.
Timene gikk og vi ble slitne. Å stoppe var ubehagelig, nærmest uaktuelt og begge hadde vi nok et stille ønske om å komme fram til en betjent hytte. Vi skjønte fort at planen med å gå ut av T-
løypa og velge Søndre Nordmannslepa var uaktuell. Den er ikke merket. Dermed var det stien mot Sønstevann og Imingdalen Turistheim som gjalt.
Vi burde ha drukket mye mer enn vi gjorde. Vi hadde lest om harepest på Hardangervidda og hadde fått vite at alt vann måtte kokes.... Det er lemmen som har skylda. Når sant skal sies så vi ikke et eneste lemmen så det har jeg tenkt å ta en aldri så liten prat med Ut-redaksjonen om i ettertid.
I kveldinga og etter 12 timers marsj, var vi der. 27 km (++) var tilbakelagt, og kroppen verket så vi bare måtte til å le av normale bevegelser. Vi hadde ikke møtt en kjeft.
Vi valgte oppredd seng og ble disket opp med middag på ren duk.
En kuriosa var forøvrig at en bjørn nettopp hadde forsynt seg av en sau mindre enn 300 meter fra turistheimen.
Vi kontaktet en god venn i NVE (Vassdragsvesnet) som sa at det var 5 årsflom lenger vest og at elvene neppe var mulig å passere. Det hadde gått ras.
Neste dag skinte sola og vi fikk se og skjønne hvorfor folk går i fjellet. Men vi hadde tatt beslutningen om å komme tilbake på et senere og for håpentligvis tørrere tidspunkt. Men to dagers marsj og ca 40 km var tilbakelagt på vår ferd mot Vestlandet.
Retretten ble 7 km nedoverbakke til Bjørkeflåtan, buss til Veggli og ny marsj/ haik til bilen på fjellet.
