Nå begynner det.

Vi beynte å snakke om det i jula. Vi gikk et par turer i nærmiljøet og kjendte på hvor godt det var å være ute å gå, så ble det bare noe jeg, i hvert fall, ikke fikk ut av hodet. Og i dag, 29 desembes skal vi fire, Erik og Elin samt Anne og meg, Gunnar, ha vårt første møte på saken. Så vi kommer til å spise julekaker å drikke te mens vi snakker hva som er realistisk, hva som kan være utfordringer, ruter og kanskje tidshorisonter. Senere i kveld, eller kanskje i morra får dere vite mere. Dere, ja jeg registrerer ikke noen som følger bloggen ennå, men vi må vel se å selge oss litt ut etter hvert. bilder og video, kanskje kommer selvsagt.

En idé blir unnfanget

Det beynte vel for ca. 30 år siden. Da traff jeg en en kar på Hardangervidda. Han hadde gått alene fra Oslo og ville til Sauda. Jeg tror det var Sauda. han gikk med Cappelens Bilkart for Sør- Norge, og hadde kompass. Han gikk rett og slett i rettes mulig linje mot vest. Jeg var den første han hadde truffet på veien og det forteller noe om hvor øde dette landet er når vi ikke følger veiene. Han hadde heller ikke nymotens vandreutstyr men bar på en presenning som han sov under. mannen som jeg ikke husker hva het, betraktet all motstand som en paralell på selve livet. Og motstand hadde det vært mye av spesielt i lavlandet , i krattskog og vilniss.
jeg har tenkt mye på mannen og kanskje er han et forbilde for den turen jeg nå går i gang med.
Forskjellen er imidlertid stor. Jeg går ikke alene. Jeg er ikke ung og sterk lenger.

Idéen min er å dele opp strekningen i etapper. Det blir litt som disse som går pilgrimsvandring. Jeg ser at de tar en etappe nå og en annen senere. Men over tid når de fram. mer om pilgrimsvandring senere.