Nordmarka unnagjort.

Det hadde vært så kuult med fint vær, men på satelittbildet (yr.no), gikk regnværet i ring rundt seg selv. Fredagen ble våt. Denne turen ble med bare kona mi, Anne og meg selv. Resten av "kjernen" har færre helger tilgjengelig enn oss.
Vi gikk ut fra Skar som er et lite stykke fra Movatn, men så pass slingring (ref . tidligere artikkel) må vi tåle. Ved å gå fra Skar slapp vi å begynne i tung motbakke. Vi gikk i retning Kikutstua. Det vil si at vi passerte Øyungen og Helgeren. Vann er i grunnen malerisk i regn. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Men så ille var det ikke. Vi oppdaget fort at i regntøy blir du like fort våt på innsiden som på utsiden når du går. Så da vi fikk litt opphold, tok vi av oss regntøyet og trasket videre. Regntøyet kom ikke på igjen før vi slo leir. Der satt vi da under ei gran på en nydelig plass ved Bjørnsjøen noen få kilometer fra Kikutstua. Skulle vi slå opp teltet mens det regnet? Teltet var helt nyinnkjøpt på Netthandelen og selv om jeg hadde sett over tingen i stua hjemme, var jeg usikker på hvor lang tid og hvor mye fommel det ville bli å få det opp. Det er jo gøy om teltet forblir tørt inni. Anne tok fram boka hun hadde med. Så spiste vi kvelds under treet før vi foldet ut vårt nye hjem.
Det var da jeg oppdaget at jeg manglet ekstra sokker. Jeg ville jo normalt ha tatt på tørre sokker neste dag i alle fall. Noe tørk i løpet av natta, var utenkelig. Vi oppdaget også at der ikke var yttertelt, og ikke plass til begge sekkene inni teltet. Heldigvis hadde jeg en stor plastsekk jeg kunne dra over sekken, som måtte stå ute i natten.
Neste dag våknet vi til nydelig solskinn og Bjørnsjøen fra sitt aller vakreste. Etter frokost med havregrøt, gikk turen videre i stuttbukse. Bjørnsjøen og Fyllingen ble passert og videre gikk veien over i gjørmete "trillesti" til nordenden av Langlivatnet. Der lunsjet vi og duppet faktisk av i sola. Etter lunsj gikk turen litt sørover igjen, rundt Kringla, før veien passerte Svarten, nordsiden av Hauken og sørsiden av Bekksjøen. Nå gikk vi under høyspentledningene til nordenden av Storflåtan og passerte turens høyeste punkt på ca. 490 meter.
Det brygget opp til tordenvær i nord og vi hadde ikke lyst til en ny våt overnatting. Derfor gikk vi nok litt for fort fram. Det straffet seg og Anne fikk flere vannblemmer under føttene. Det virker som 15 km om dagen er en passende grense, i alle fall nå i begynnelsen. Det handler selvsagt mye om tygden av det vi drar på. Velger vi overnatting på hytter i fortsettelsen, blir sekken lettere og vi kan gå lengere.

Vi strakk altså strikken, og var gjennom marka ved Damkjern og videre nedstigning til Åsa allerede ved 18 tiden. Da hadde vi tilbakelagt nesten 4 mil i denne etappen.